(Innlegget er forhåndsskrevet)

Jeg sitter nå midt på natten og føler for å komme ut med noen følelser som har jeg har båret på lenge. Dette er en oppsummering av mange meninger jeg har og hvordan mitt synspunkt på verden er akkurat nå. Det kan høres veldig rart ut og jeg vet  at mange er helt uenig med meg, og det er nok helt greit. Kanskje mange aldri har tenkt på dette, mens andre kanskje er helt enig med meg. Dette høres veldig dypt ut, men sannheten er det at jeg tenker en del. Jeg tenker veldig mye og kanskje mer en jeg burde. Altså jeg tenker på alt annet en det jeg burde tenke på, og slik har jeg alltid vært.

 I hvert fall: Jeg har det helt fint og jeg lever rundt mennesker jeg elsker. Ellers har jeg det helt trygt, tak over hodet og mat på bordet. Samtidig som jeg har alt dette, hater jeg verden. Jeg hater verden fordi jeg ser verden fra et annet perspektiv. Vertfall i natt. Men ikke misforstå, fordi jeg hater ikke verden for det den er, men for hva den har blitt og hva mennesker i denne verdenen bruker tid på for eksempel. Jeg skal begynne med å fortelle om hvor kort jeg mener livet er. Hvis noen hadde komt bort til meg å sagt hvor langt de syntes livet er, mener jeg den personen ikke er helt klar over hva den sier. Nettopp fordi jeg mener livet er ekstremt kort og faktisk kortere en det man tror. Hvis jeg sammenligner mitt liv, hvor gjennomsnittsalderen min er cirka 80 med hvor lenge mennesker har eksistert er forskjellen utrolig stor. Mennesker har levd lenge og kommer forhåpentligvis til å leve mye lenger. Jeg? Jeg er ikke engang et støvkorn eller et lite fnugg i denne lange tidslinjen. Min eksistens på denne planeten har ingenting å si. Jeg er bare her, og sånn er det. Jeg har 80 år på leve, å jeg er nå 16 år. Poenget er at hvis jeg hadde sett gjennom menneskets eksistens fra universets perspektiv, er jeg utrolig lite verdt. Jeg er så liten at det er skummelt å tenke på. Vi lever i nåtiden, og det gjorde de for 100 år siden også. Fordi nåtiden er nå, og om 100 år er det ikke det lenger. Da har jeg bare svevd forbi uten aning og mening eller noe som helst peiling på hva livet har gått ut på. 100 år er utrolig lite.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

 Nå over til en litt annen ting: verdier. Jeg, vennene mine og resten av Norge for den slags skyld kaster bort tiden vår. Dette gjelder ikke alle så klart, og mange vil se på dette helt annerledes. Jeg skal i bunn og grunn ikke endre på mine verdier, fordi i morgen kommer jeg til å si og gjøre de samme tingene som i dag og sånn kommer det til å fortsette. Jeg vet vertfall at siden jeg er ungdom, har jeg en viss aning om hva andre ungdommer tenker på også. Vi baksnakker, mobber, behandler folk som dritt, klager og lista er lang. Slik er dette samfunnet. Det gjelder ikke bare ungdommer, men faktisk voksne og gamle også. Vi bryr oss om hvordan vi skal få flat mage og store muskler. Vi bryr oss om hvordan den jenta der sminker seg, og vi bryr oss om alt for mye unødvendig. Hvorfor? Hvorfor gidder vi å bruke så mye tid på dette. Hvorfor bryr vi oss om hvordan andre ser ut eller hvordan andre lever. Vi burde heller fokusere på oss selv, men det er jo egentlig altfor mye å be om fordi dagens samfunn er sånn, å det er teit spør du meg. Men jeg er i samme felle som alle andre, og jeg skal ikke si jeg er noe bedre. Jeg har faktisk en ærlighet i meg selv som forteller at jeg ikke er noe bedre en alle andre, selv om jeg har et annet perspektiv om hvordan dette samfunnet er. Fordi: om 100 år kommer ikke noe av dette til å ha noe å si, siden da har livet vårt passert bort for lenge siden. Da er det for sent å bytte samtale emne, eller si unnskyld. Vi er alle hjernevasket og dumme. Det gjelder de fleste av oss dessverre. 

 Hvor mange er det ikke i dagens rike samfunn som sliter med dårlig selvtillit for eksempel? Jo, veldig mange. Jeg vet med hånden på hjerte hvordan det er å ha dårlig selvbilde, å sliter med det like mye som alle andre. Men jeg skal ikke klage over hvor “u-fornøyd” jeg er, når alle andre føler det på samme måte tydeligvis. Ja, nå sier jeg “alle”, men håper dere forstår hva jeg mener. Min mening om dette er at det rett og slett er bortkastet. Som sagt: vi har for liten tid. Hvorfor skal vi se oss selv i speilet å være misfornøyd når det faktisk ikke har noe å si? Har jeg en kvise i pannen? Hvem bryr seg. Har jeg større lår en jenta i klassen? Javell. Ingen burde tenke på å rakke ned på seg selv, hvis de forstår det store bildet som mange ikke gjør. Jeg ser alt dette fra et stort perspektiv, å har derfor totalt endret tankegang. Men jeg bryr meg jo fortsatt like mye om kvisa mi i pannen, uansett hvor lite det har å si. Det er jo helt meningsløst. 

 Hvis jeg spoler gjennom hvordan de fem siste årene mine har vært, så får jeg en oversikt over hva livet mitt har bestått av. Det går ut på å gå på skolen hver dag. Stå opp, reise til skolen, være på skolen, gå hjem, spise og sove. Gjennomsnittlig er det dette jeg bruker tid på. Det er dette livet mitt handler om, og sikkert ditt og. Ja, jeg overdriver fordi vi opplever selvfølgelig oppturer og nedturer og flere minner blir lagret. Men hvis jeg ærlig, så er dette alt. Jeg er som sagt et lite støvfnugg på vår planet som har fått en gave i å bli født her. Livet mitt er utrolig mye verdt. Jeg er født på en planet hvor utrolige ting skjer, men jeg er fortsatt på samme sted hele livet mitt. Jeg gjør jo fortsatt de samme tingene dag etter dag og gang på gang. Jeg vet jo faktisk ikke hva som er ute der i verden, og det skremmer meg. Jeg kommer heller ikke til å kunne oppleve alt jeg har blitt tilbudt, og det skremmer meg mer. Jeg vil ikke at noen skal tro at jeg mener at vi har det fælt, tvert imot. Vi i Norge er utrolig heldige som får gå på skole og at vi har alle mulighetene våre. Jeg vet mennesker over hele verden har det verre en meg. Poenget mitt er at om man ser på verden slik som den er, altså en ball av jord og vann med tusenvis av muligheter til å utforske, sitter vi alle inne på et rom og isolerer oss.

 Jeg kunne sagt mye mer en det jeg har nevnt over, men før dette innlegget blir for langt, skal jeg fortelle litt om hva mitt mål i livet er. Målet mitt er rett og slett å være glad. Det høres utrolig klisje ut, å alle har hørt det før. Men i det store og hele, er det faktisk alt som betyr noe. Jeg syntes det er skummelt hvor mye tid folk bruker for å få en bra utdanning for eksempel. Ja, alle vil tjene penger fordi det er jo det viktigste i verden tydeligvis. Det er jo noe jeg vil gjøre selv, men tanken på at jeg skal streve i flere år framover for å ta en karriere som kommer til å stresse meg og gjøre meg ulykkelig er en skummel tanke. Jeg har ikke noe imot folk som gjør det, å man trenger jo de menneskene for å få samfunnet til å drive, men det er ikke slik jeg vil være. Dette sier jeg nå, nå som jeg blir forsørget for. Før jeg i det hele tatt er klar over hvor mye penger har å si. Før jeg forstår at jeg faktisk må ha en bra jobb for å kunne klare meg. Ja dette sier jeg nå, men det er det jeg inderlig vil tro på. Jeg vil tro at jeg en dag kan leve av av noe jeg elsker å gjøre, og det aner jeg faktisk ikke hva er. Akkurat nå lever jeg i nuet. Jeg går på skole og målet er å fullføre det. Planen etterpå? Vet jeg ikke. Men jeg lever nå, å uansett hva jeg gjør så er jeg her og valgene jeg gjør påvirket hvordan jeg har det. Jeg vil en dag være glad, ikke bry meg og være fornøyd, det er målet mitt. 

 Jeg håper mange av dere leser dette med en klype salt. Ja, jeg overdriver. Men akkurat nå er jeg i en frustrert posisjon, å da har jeg lov å overdrive for å få fram poenget mitt. Overskriften her er at jeg hater verden og så klart gjør jeg ikke det, men jeg håper jeg klarte å få oppmerksomheten din ved å skrive det. Det er mye jeg nevner over her som bare burde være som det er, fordi det er det som kanskje er best. Hva vet vell jeg? Alt i dette innlegget er ikke bokstavelig, men jeg vil så virkelig få fram et poeng og dele det med noen. Jeg håper inderlig at noen forstår hva jeg ville fram til.