Jeg er kjempe skuffet. Skuffet over meg selv og alle menneskene jeg ser rundt meg hver dag. Jeg tenker stadig “stakkars deg” når jeg snakker med mennesker. Ikke fordi jeg er et overfladisk menneske som mener jeg er så mye bedre en alle andre, tvert imot. Jeg tenker det fordi jeg syntes synd på alle som ikke forstår de tingene jeg forstår. Eller for å være helt ærlig så føler jeg at jeg forstår ganske lite av hva som foregår i verden, sånn egentlig. Når jeg selv med den lille informasjonen jeg har kan tenke at et annet menneske kan mindre, blir jeg veldig skuffet. Kanskje jeg bare tenker slik fordi jeg ser ned på mennesker eller kanskje de bare skjuler de tankene jeg vil høre fra dem. Det er lett å misforstå poenget mitt her, men jeg snakker nå om de tingene jeg syntes det er viktig å tenke på. Jeg tenker ikke på tanker basert på en faktabok fra 9.klasse, men alle fasinasjoner som ligger rundt oss. Å forstå eller å finne ut hva livet er og hvordan man vil bruke d. Jeg føler at jeg i gjennomsnitt vet ganske lite om slikt basic knowledge vi lærer på skolen, så det er kanskje mitt grunnlag i å stille spørsmål av alt annet. I tillegg er det ikke alt jeg ønsker svar på heller. Så ja, jeg er skuffet over alle dere A4 mennesker der ute som ikke tenker på noe viktig i livet.
Hvis jeg er lei meg, sutrer jeg litt. I ettertid begynner jeg å fasinere meg over hodet mitt og hvorfor det tenker slik. Jeg begynner å tenke på hvorfor vi mennesker blir triste og hvorfor vi ikke setter nok pris på de gode tingene i livet. Hvordan kan jeg gå fra å være glad til å bli trist og hva er egentlig følelser og hormoner, sånn egentlig? Vi vandrer rundt med en kropp. Vi går, snakker, hører og smaker. Så griner vi. Vi blir triste og vi griner. Slik er det altså, men jeg blir så utrolig nysgjerrig. Så hvorfor er jeg egentlig så veldig skuffet? Jeg er skuffet over alle de menneskene som ikke interesserer seg for disse tankene og følelsene som jeg stadig grubler så svært over. Jeg er skuffet fordi jeg syntes synd på alle som ikke kan se på noe så enkelt som en pinne og bare spinne tankene på en liten pinnes historie. Fordi den er der, historien til pinnen. Og jeg tenker på den.
Det finnes så utrolig mye fint der ute – liv og opplevelser. Jeg skrev et innlegg for lenge siden om at jeg hater verden og jeg har begynt å tenke framover på hva jeg vil i livet, slik jeg skriver i det innlegget at jeg ikke har peiling på. Drømmen er jo absolutt å bare magisk tjene penger å reise rundt i hele verden, men jeg vil også vite mer. Jeg vil lære mer om symbolikk, skrivekunst og inspirere meg av andre mennesker. Jeg sliter ennå med skrivefeil og jeg er klar over det, men jeg mestrer nok dette en dag også. Skriving er noe jeg vil elske og drive med, men vet ikke helt hvordan jeg skal få det til. Så jeg vil egentlig oppfordre alle andre til å sette mer ord på drømmene sine å finne ut hva som gjør en person glad. Jeg kjenner for mange som lever et A4 liv, litt forvirret og tror de ikke bryr seg så mye om omverden. Det er de jeg dedikerer dette innlegget til. Dere late (haha meg.) mennesker der ute som limer seg fast i nabobygda og finner seg en jobb for å betale brødet. Dere som ikke tørr å drømme. Ønsker dere virkelig ikke noe mer? Da skal jeg for all del slutte å klage på dere, men jeg tror dere ikke.
Jeg syntes synd på mennesker som ikke tørr å åpne seg for hva en syntes er rart og kult eller ting som er viktige å snakke om. Jeg syntes synd på dere som ikke finner gleder ved små ting eller tar seg tid til å gruble litt. Jeg føler meg også litt heldig som har den egenskapen til å tenke på ting andre kanskje ikke bryr seg så mye om, så ja. Heldige meg og stakkars deg. Haha, dette innlegget er satt litt på spissen og det er nødvendigvis ikke sånn at jeg bruker tid på å syntes synd på andre. Dette er bare en av de tusen tankene jeg kan komme innom i hverdagen som jeg syntes er viktig å formidle. Thank u
Som regel er det vanskelig å se om personer virkelig er som du beskriver dem. Men det er lett å anta det, akkurat som det er lett for meg å anta at du har sett mest på overflaten på personer(som jeg ikke helt tror). I hverdagen når en møter personer er det populært å være en person som deler lette tanker og letter på humøret. Det er som regel det som personer flest ser etter i hverdagen, en hverdag fylt med mening i underholdning og gode enkle følelser. Akkurat som jeg får en god følelse av å skrive denne teksten for å fylle hverdagen min med mening.
Det er lett å anta at personer ikke har en dypere mening med livet og at personer tar reisen med kjærlighet, påvirkes av gruppepress og alkohol, og generelt søker spenning i det sosiale for å bruke tiden til noe. Som regel virker det som om enkle nytelser fyller det indre behovet til de fleste individ. Og så kommer individer som trenger noe mer komplekst. En nytelse som ikke gjerne spiller på den materialistiske hverdagen som hver stereotypisk ungdom fyllest lever ut i helgen. Som regel er det personer som tenker litt lenger enn som så, og trenger å utdype tanker som dreier seg om det større bildet. Hva er vi egentlig, hvorfor ble vi sånn, hvorfor skal vi gjøre det som samfunnet sier er best eller gir livet mening? Og sånne spørsmål er gjerne noe som skaper en dypere og mer meningsfull verdi hos et mer komplekst individ, enn det overfladiske som “de fleste” har.
Jeg spør mange venner om mine dype spørsmål, men får ofte ikke etter min definisjon et riktig svar hele tiden. Har ofte fått meldinger som: “Jeg vet ikke?”, “Det bare er sånn?”, “Hvorfor skal du være så filosofisk hahaha”. Og sånne meldinger pleier som regel å være tomme for meg og gi meg mer lyst til å snakke med noen som forstår. Som regel skriver jeg tilbaketrukne meldinger som: “Haha, ok da.”, “Ja, det er vel bare sånn”, “Haha, vet ikke”. Og ofte føles det som om alle personer er A4 etter flere sånne kjedelige samtaler, og det føles ekkelt ut. Innvendig føler jeg en trang for å riste personer og spør om noe som helst er kritisk med dem om samfunnet/livet/systemet. Men jeg kan allerede se for meg det tomme blikket som de fleste sender meg etter jeg har spredd tanken blant dem. Og etterpå ser jeg for at vi bare ler av det som skjedde og at hele livet sin mening bare var en vits.
Jeg føler en trang for å kommentere en sak da. Spørsmålet er litt generelt, men samtidig kan det gi bedre perspektiv fra min side. Hvorfor valgte du medialinjen, istedenfor en linje som går mer ut på oppdagelsen av andre ulike studier? Ligger det i at du finner mer mening i å ta bilder og dokumentere dagene som du opplever, eller ligger det i påvirkning fra andre grupper? Fordi jeg mener at med din dypere side kan du bli noen som tenker litt mer utenfor boksen enn andre. Og med den tanken er det bedre å ha en sosial gruppe som spiller på enda mer nysgjerrige verdier enn det typisk hverdagslige. (Så klart ingenting i mot medialinjen, men jeg hører rykter som spiller på overflaten til de fleste media-elever.)
Det er fint skrevet da, det du formidler. Og selvsagt viktig.
Ja, det er ganske mye de fleste mennesker ikke ser eller i det hele tatt tenker på (og da også av fri vilje og nysgjerrighet).
For å nevne en ting fra min side: helt siden jeg var liten har jeg alltid vært nysgjerrig på alt og kunnskapssøkende. Jeg funderte mye på hva “døden” var, men svar jeg fikk av foreldrene var ikke overbevisende (de er “kristne”) og deres uinteresserte tanker om å vite det forbausa meg. Så jeg har alltid gleda meg til den dagen jeg dør for da vil jeg endelig få svaret på det og alle de andre spørsmåla jeg har, erfare og oppleve det “in the moment”. Jeg har aldri vært redd om det ikke er noe mer, bare mørke, eller himmel eller helvete – ingenting av det skremte meg, men heller gjorde meg spent og ivrig etter å finne ut.
Jeg har også alltid sett opp på voksne og den uvitende verden, slik den var når jeg var liten. Men ettersom jeg vokste opp var ingenting slik jeg så for meg at det var. Det er jeg utrolig skuffa over.
Jeg er glad i verden, dyrene og naturen, men jeg er ingen stor fan av mennesker. Som du sier så er de fleste A4 og de gjør jorda til et A4 sted å leve. Det er så mye feil! Folk “ser” ikke, de “skjønner” ikke!
Et lett eksempel på det er at hvis jeg sier at jeg gleder meg til jeg dør og har kutta meg fordi jeg ønsker å erfare, oppleve og forstå hvordan jeg både mentalt og fysisk oppfatter hva som skjer da er fascinerende og spennende! Selv om jeg forklarer det her dypere osv. vil folk bare se på det som selvskading og at det må være noe som plager meg og at jeg trenger hjelp.. Jeg vil bare lære mer, mer om meg selv og verden, selv om hva jeg lærer gjør vondt. Men folks moral er for sta og trangsynt, de skjønner ikke.
Hva vi lærer på skolen er så ubrukelig i det virkelig liv! Vi lærer ikke om hvordan det er å kjøpe hus og bil, alt som må betales da, hva selvangivelse er, skatteoppgjør og alt det, nei, alle slike viktige ting må vi sette oss inn i selv.
Så utrolig mye jeg kan si.. Jeg blir bare så oppgitt og trist av å se hvordan folk og verden er (samtidig som en del av meg synes det er underholdende å se på hvordan disse skapningene holder på).