Flere måneder på intensiv kvisekur og her sitter jeg, med en gigantisk kvise på haken. Nå som jeg har komt så langt kan jeg jo med det samme tilegne denne bloggen til alle kvisene mine, fordi det virker som det viktigste i verden for tiden. KVISER. Jeg er så lei av å snakke om kviser, men samtidig klarer jeg ikke å holde kjeft om hvordan livet mitt kommer til å bli flawless med en ren hud.. (??) Nei, men jeg snakker med erfaring her: kviser messer med selvfølelsen. Min hverdag for tiden består av kloring av ansikt, blod på lepper og utslett på hender. Megakviser titter ennå innom, men heldigvis klarer jeg å se fremgang for en gangs skyld.
Jeg satt på kjøkkenet idag og stappet i meg nesten en hel grandiosa pizza, mens jeg med tilfredstillelse klorer meg i ansiktet. Jeg leter konstant etter flere arr å lage. Bevisst og en forferdelig uvane jeg kommer til å angre mye på. Med det samme siste pizzastykke var spist opp hadde jeg også klart å klore ferdig alle åpne sår i ansiktet. BLANDT ANNET denne kjære kvisen som fikk se lyset idag under titalls foundation lag. Da tenkte jeg faktisk at vet du hva? det er jo bare en kvise. Jeg blir faktisk ikke stygg, selvom jeg har en stor rød prikk i ansiktet. Det er faktisk ikke verdens undergang, og den følelsen var deilig å kjenne på idag etter flere måneder med slit. Så folkens, poenget mitt er at du trenger ikke å grine om du våkner med en kvise midt i fleisen. Husk at det finnes mennesker som sliter mer med dette en deg, og kvisen forsvinner. Nå snakker jeg i utgangspunktet til dere som får en kvise her og der, og ikke til dere som sliter med det samme som meg. (Jeg griner med dere,neida) Når kuren min er ferdig kommer jeg fortsatt til å få kviser, og det skal gå fint. Jeg overlever.
