Så ja. Nå har jeg altså fått et nytt kamera. Eller rettere sagt, kjøpt meg et nytt kamera. Jeg har ventet lenge på det, å jeg holdt virkelig på å gå i spinn dagene jeg ventet. NÅ gleder jeg meg masse til å ta masse spontane bilder framover. Mange lurer på hvorfor jeg i det hele tatt kjøpte meg nytt når jeg allerde har et bra kamera. Vell, kameraene jeg har nå er to helt vilt forskjellige kameraer. Jeg elsker mitt canon 550d, men jeg trengte et litt mindre. Jeg ville ha et kamera som jeg kan ha med meg overalt, slik at jeg har mulighet til å ta flere bilder. Med speilrefleksen var jeg liksom mer låst til å ta kvalitetsbilder om dere forstår? Hahah, nå skal jeg vertfall knipse i vei.
Kameraet heter som skrevet i tittelen olympus pen e-pl7. Det er såvidt jeg vet, den nyeste modellen? Vertfall, jeg er storfornøyd med det sålangt. Den største forskjellen jeg merker når jeg tar bilder er at jeg slipper å bevege meg 6 meter vekk fra kameraet for å kunne ta et portettbilde foreksempel. Gud, så irriterendes det var. Til dere som ikke forstår: på mitt canon kamera bruker jeg en macro linse som er en linse med ekstremt mye zoom, noe som gjør at om jeg står nær kamereat har jeg ikke sjans til å få med hele meg (Håper det gidde mening). Men nå har jeg vertfall mulighet til det!
Jeg må bare kommentere hvor utrolig fint dette kameraet er, herregud. Det er et kunstverk å se på.
Jeg lurer på hvordan jeg hadde vært som person om jeg hadde satt meg i et svart rom i 10 år. Mest sannsynlig sinnsyk. Personligheten jeg har nå er bygget opp av min påvirkningskraft. Er jeg egentlig meg selv når hele meg består av alle andre? Jeg stiller meg selv det spørsmålet fordi jeg er jo satt sammen av menneskene rundt meg. Hadde jeg vært oppvokst på andre side av planeten, hadde ikke denne personen jeg er nå ekstistert. Eller hadde den? Hvilken del av min personlighet er meg, og hva er det jeg har fått fra alle andre. Det samme gjelder jo vennene dine. Er jeg med en venn lenge nok, blir jeg mer lik den personen. Så jeg anbefaler dere å ikke velge dritt venner, med mindre dere vil bli dritt mennesker. Finnes jo mange av dem ♥ Det er jo ikke nødvendigvis noe galt med drittmennesker. Det hadde jo vært utrolig kjedelig om alle mennesker skulle vært snille som lam, da hadde vi jo ikke hatt noe å klage på. What a world.
Mange tanker samlet i et lite avsnitt, har egentlig mye mer å si.
Nei jeg er faktisk ikke det. Eller jeg har ikke helt funnet ut av det ennå vertfall. Hvis jeg blar gjennom bloggen min selv, innser jeg at jeg faktisk ikke har nådd målet mitt. Selvom jeg ikke har et mål. Jeg ser gjentatte sminkeinnlegg blandet med selvportrett der jeg forteller om den dårlige motivasjonen min eller hvor fantastisk dagen min er. Sannheten er at jeg blir missfornøyd med tanken. Det er ikke sånn jeg vil at bloggen min skal være.
Jeg har i noen dager nå tenkt. Eller egentlig i noen måneder prøvd å finne ut hvordan jeg skal kunne forsette med en hobby innen skriving, og sannheten er at jeg sliter skikkelig med å finne ut hvordan. Svaret jeg har funnet til nå er å blogge. Jeg må dele opp tankene mine i små porsjoner for øyeblikket. Jeg har altfor mange tanker til å kunne få det ned på et word dokument, noe jeg har prøvd. Jeg vil kunne skrive smått om forskjellige emner som intresserer meg eller som slår meg inn, ikke prøve å lage en big deal ut av hvert ord slik som jeg kanskje har hatt i tankene tidligere. Når jeg ser tilbake på denne bloggen vil jeg faktisk ikke lese om hva maskara jeg brukte, selvom jeg naturligvis syntes det er gøy å dele. Jeg vil faktisk kunne gjøre noe mer ut av det jeg skriver.
Jeg er pisselei av alle de tusen bloggene der ute som gang på gang skriker etter oppmersomhet for å få flere lesere med å skrive om det samme som alle andre gjør. Fordi det er det som er sannheten. Rosabloggerene skriver om det samme. Det er gørrkjedelig. Jeg burde egentlig ikke klage med tanke på at listen med bloggere jeg selv leser skriver faktisk om det samme, og jeg leser det forsatt. Men jeg klandrer ikke rosabloggerne, de får styre på. Jeg er kanskje en selv. For hva er egentlig en rosablogger?
Jeg er med i et samfunn av bloggere, hvor jeg vet flere bruker en “oppskrift” for å få flere sideklikk. Jeg har selv gjort det gjentatte ganger med et mål om at leserantaller skal øke. For min egen tilfredstillende. Jeg vet at når jenter klikker inn på bloggen min så er det ingen som sier wow. Nettopp fordi jeg blogger som veldig mange andre. Bloggen min er ikke noe annet en en annen versjon av de flere tusen som ligger der ute. Vil jeg ha en outstanding blogg? Nei, det er ikke det som er poenget. Jeg vil heller ha et innhold som jeg kan være fornøyd med på min egen måte. Skal jeg ha flere lesere, vil jeg at de faktisk skal lese bloggen, å ikke bare klikke innom for nysgerrighet. Noe jeg ikke har fått til enda.
For å være helt ærlig vet jeg ikke hvorfor jeg skriver dette innlegget, hvem som leser det eller hva jeg prøver å oppnå med å fortelle et publikum bestående av ingen. Men jeg vet at jeg vil blogge.
Jeg er ikke noe fisefin på bildet under, jeg syntes selve bildet er litt humoristisk men det er min mening.
