Helt utrolig ironisk at jeg laget en YouTube video om “hvordan overleve vinteren” når jeg såvidt klarer det selv. Om snøen ikke hadde vært så nydelig, hadde jeg nok ikke vært utenfor døren i det hele tatt disse månedene. Ikke bli bekymret, det går fint. Eller ikke. Uansett, jeg er skikkelig irritert på livet for tiden og det forstås vel innledningsvis. Kroppen min veier for mye på vinteren, og da mener jeg ikke kg, men den er for tung å bære på. Jeg syntes det er vanskelig å stå opp, vanskelig å gå til bussen, vanskelig å gå av bussen, vanskelig å reise seg for å tisse og den er generelt for tung for meg. Jeg er irritert fordi jeg har et bilde om hvordan jeg ønsker å leve i 2019, men jeg hver dag klarer å bevise til meg selv at jeg aldri kommer til å oppnå de tingene jeg ønsker, aldri begynne å trene, aldri begynne å male, aldri virkelig faktisk gjøre skole på skikkelig osv. På en annen side føler jeg mer veldig inspirert og jeg finner på nye ting jeg ønsker å prøve ut. Problemet er at jeg ikke gjør dem, men det er det jeg ønsker å endre på. Jeg er for mye på mobilen for eksempel. Jeg sitter for mye stille, men igjen: her kommer den tunge kroppen min inn i bildet som er for tung til å løftes. Kanskje den blir lettere når varmen kommer, men tenk hvis ikke? Når skal jeg kjenne på følelsen av å være i kontakt med kroppen min? Det er en følelse jeg lengter etter.
Dette er ikke et innlegg som handler om hvor mye jeg på daglig basis skuffer meg selv, men heller hvordan jeg ønsker å forbedre meg. Noen ganger føles ting håpløs, og det er lov. Problemet er at jeg for en gangs skyld ikke tillater meg selv å syntes synd på meg selv. Jeg ønsker heller ikke å bli bedre imorgen, men jeg ser fremover og tenker at det kommer til å gå bra. Jeg skal bli flinkere å ikke være på mobilen, og jeg ønsker gjerne å finne mer glede i å bevege på kroppen. Puste bedre. Jeg ønsker å være streng, men samtidig gi meg selv rom for å feile og prøve på ny. Om jeg spiser meg selv opp etter første forsøk, oppnår jeg ingenting. Idag kjøpte jeg meg en berlinerbolle, og den ligger på kjøkkenbenken og tiner for øyeblikket. Utrolig teit av Rema 1000 å legge den i frysen, det ønsket jeg ikke. Jeg gleder meg utrolig mye til å spise den, og jeg skal IKKE få dårlig samvittighet etterpå. Livet er for kort til å få dårlig samvittighet over en berlinerbolle. Det betyr ikke at jeg skal spise usunt til alle måltider, men mer om babysteps. Jeg ønsker ikke å kutte ut livet fordi det er nytt år og nye muligheter.
Siden vi var inne på det, la oss snakke om nyttår. Jeg laget meg selv nyttårsforsett faktisk, for første gang på en stund (noen år, lol). Noen mener kanskje det er klisje og uoverkommelig, men der er jeg uenig. Om mine nyttårsforsett ikke hadde vært realistiske, da kan jeg forstå tanken, men jeg ser på det nye året som en mulighet og jeg ønsker ikke å skamme meg for det. Faktisk, har jeg spist mindre kjøtt i 2019. Jeg ønsket i halve 2018 å bli flinkere å ikke spise kjøtt, men gjorde det aldri. Om ett nytt år kan være med å gjøre mine vaner bedre, hva er i veien med det lurer jeg på. Om det for så kun er for 3 måneder, hva så? Om noen ønsker å gjøre endringer i hverdagen, enten om det er å trene mer eller trene mindre så kunne jeg aldri vært en person som skulle stå i veien for andres mål og ambisjoner. Føler noen ganger (hvert nyttår) at det har blitt en IT-ting å hate på nyttårsforsett, på samme måte som det er en IT-ting å hate på veganere, folk som stemmer for “høy” skatt og Sophie Elise. Jeg er FOR alle de tingene, så hat i vei men thats my life. Hahaaaa nååå sporet jeg av.
Lykke til i 2019 Tonje, jeg heier på deg! Om livet noen ganger suger, så la det suge litt. Det kommer til å føles bedre og det er forståelig. 2018 var tvert imot et lett år for deg, og du har kjempet jævla hardt. Love You.
Jeg har flere blogginnlegg i arkivet mitt som pines etter å bli skrevet ferdig. Innlegg som jeg føler så inderlig for å skrike ut på sosiale medier for å plante informasjon i hodene deres. Jeg har så mye jeg vil si og så mye jeg vil få andre til å tenke på. Jeg tror det er nettopp derfor jeg alltid kommer tilbake på bloggen, fordi jeg aldri får nok av å dele. Det er akkurat dette jeg stusser litt på for tiden. Jeg er så utrolig nysgjerrig på hva som gjør at jeg har så lyst til å skrive, men samtidig aldri finner tid til å faktisk gjøre det. Fordi jeg har tid, men samtidig ikke, hvis dere skjønner? Jeg har mine teorier angående dette og kanskje er det mer komplisert en det jeg noen gang kommer til å forstå, eller muligens bare en bivirkning av komplett latskap hos et menneske som meg. Fordi det er vell ikke noe annet jeg er en lat? Eller?
Har du noen gang tenkt over at du vil gjøre noe så utrolig mye, men forstår ikke hvorfor du ikke finner tid å gjøre nettopp den tingen du vil uavhengig av hvor mye tid du har? Du bruker kanskje tiden din på andre ting som f.eks å sitte på youtube/netflix i flere timer, eller å enkelt bare trykke innpå min blogg for å lese nok en annen bloggers meningsløse innlegg om samfunnsproblemer. Hvorfor gjør du ikke noe annet en nettopp det? Hvorfor deler jeg egentlig dette innlegget for at du skal klikke innpå nok en overfladisk drittblogg om mote og sminke, for å kaste bort livet ditt med en annen persons hverdagsproblemer. Fordi er det ikke det en blogg er? Et sted for et menneske å spy ut dritt for andre å være tilskuere på. Haha, jeg blir helt stressa av å skrive nå, fordi jeg føler hodet mitt ikke takler å tolerere det faktum av hvor håpløs denne teksten er i forhold til hva som egentlig var meningen å skrive i dette innlegget.
Jeg stiller meg som sagt spørsmålstegn rundt dette, å mener årsaken til latskapen kommer fra noe annet en latskap. Så hva får meg til å scrolle videre på sosiale medier, istedenfor å faktisk finne på noe som er verdifullt og resursfullt i dagen min. Har vi ikke alle en prøve vi skal øve på, men så sitter vi her da alle sammen å leser dette blogginnlegget, eller ser en ny serie på netflix. Vi har alle våre store planer som f.eks å bli flinkere å trene, begynne å male, lese, gå tur eller i mitt tilfelle: blogge, ta bilder og skrive. Tre ting jeg føler så inderlig for å gjøre hver eneste dag, men som ikke finner tid til. Jeg vil at du skal tenke over dette, samtidig som du setter opp kontrastene mellom hva du gjør i løpet av en dag, og det du ønsker å gjøre i løpet av en dag. Eller på en annen side: Hva du stresser du over at du må gjøre i forhold til det du faktisk gjør. Hvorfor er det sånn?
Jeg har tenkt å avslutte dette innlegget uten å spesifisere mine teorier, men kanskje vente med dem til et annet innlegg, og la dere tenke over dette selv. Kanskje kunne du ikke brydd deg mindre, eller kanskje du faktisk funderer over dette like mye som meg. Hva er det som distraherer oss? Hva medier er det som står i veien? Hva befinner dagene våres av som distraherer oss? Hvorfor er vi så late? Jeg syntes det er en verdi i disse spørsmålene, som jeg ønsker det skal settes større fokus på. Vi lever nå, å vi er nytteløse hele gjengen spør du meg, og det er nok en grunn til det. Eller?
Jeg er kjempe skuffet. Skuffet over meg selv og alle menneskene jeg ser rundt meg hver dag. Jeg tenker stadig “stakkars deg” når jeg snakker med mennesker. Ikke fordi jeg er et overfladisk menneske som mener jeg er så mye bedre en alle andre, tvert imot. Jeg tenker det fordi jeg syntes synd på alle som ikke forstår de tingene jeg forstår. Eller for å være helt ærlig så føler jeg at jeg forstår ganske lite av hva som foregår i verden, sånn egentlig. Når jeg selv med den lille informasjonen jeg har kan tenke at et annet menneske kan mindre, blir jeg veldig skuffet. Kanskje jeg bare tenker slik fordi jeg ser ned på mennesker eller kanskje de bare skjuler de tankene jeg vil høre fra dem. Det er lett å misforstå poenget mitt her, men jeg snakker nå om de tingene jeg syntes det er viktig å tenke på. Jeg tenker ikke på tanker basert på en faktabok fra 9.klasse, men alle fasinasjoner som ligger rundt oss. Å forstå eller å finne ut hva livet er og hvordan man vil bruke d. Jeg føler at jeg i gjennomsnitt vet ganske lite om slikt basic knowledge vi lærer på skolen, så det er kanskje mitt grunnlag i å stille spørsmål av alt annet. I tillegg er det ikke alt jeg ønsker svar på heller. Så ja, jeg er skuffet over alle dere A4 mennesker der ute som ikke tenker på noe viktig i livet.
Hvis jeg er lei meg, sutrer jeg litt. I ettertid begynner jeg å fasinere meg over hodet mitt og hvorfor det tenker slik. Jeg begynner å tenke på hvorfor vi mennesker blir triste og hvorfor vi ikke setter nok pris på de gode tingene i livet. Hvordan kan jeg gå fra å være glad til å bli trist og hva er egentlig følelser og hormoner, sånn egentlig? Vi vandrer rundt med en kropp. Vi går, snakker, hører og smaker. Så griner vi. Vi blir triste og vi griner. Slik er det altså, men jeg blir så utrolig nysgjerrig. Så hvorfor er jeg egentlig så veldig skuffet? Jeg er skuffet over alle de menneskene som ikke interesserer seg for disse tankene og følelsene som jeg stadig grubler så svært over. Jeg er skuffet fordi jeg syntes synd på alle som ikke kan se på noe så enkelt som en pinne og bare spinne tankene på en liten pinnes historie. Fordi den er der, historien til pinnen. Og jeg tenker på den.
Det finnes så utrolig mye fint der ute – liv og opplevelser. Jeg skrev et innlegg for lenge siden om at jeg hater verden og jeg har begynt å tenke framover på hva jeg vil i livet, slik jeg skriver i det innlegget at jeg ikke har peiling på. Drømmen er jo absolutt å bare magisk tjene penger å reise rundt i hele verden, men jeg vil også vite mer. Jeg vil lære mer om symbolikk, skrivekunst og inspirere meg av andre mennesker. Jeg sliter ennå med skrivefeil og jeg er klar over det, men jeg mestrer nok dette en dag også. Skriving er noe jeg vil elske og drive med, men vet ikke helt hvordan jeg skal få det til. Så jeg vil egentlig oppfordre alle andre til å sette mer ord på drømmene sine å finne ut hva som gjør en person glad. Jeg kjenner for mange som lever et A4 liv, litt forvirret og tror de ikke bryr seg så mye om omverden. Det er de jeg dedikerer dette innlegget til. Dere late (haha meg.) mennesker der ute som limer seg fast i nabobygda og finner seg en jobb for å betale brødet. Dere som ikke tørr å drømme. Ønsker dere virkelig ikke noe mer? Da skal jeg for all del slutte å klage på dere, men jeg tror dere ikke.
Jeg syntes synd på mennesker som ikke tørr å åpne seg for hva en syntes er rart og kult eller ting som er viktige å snakke om. Jeg syntes synd på dere som ikke finner gleder ved små ting eller tar seg tid til å gruble litt. Jeg føler meg også litt heldig som har den egenskapen til å tenke på ting andre kanskje ikke bryr seg så mye om, så ja. Heldige meg og stakkars deg. Haha, dette innlegget er satt litt på spissen og det er nødvendigvis ikke sånn at jeg bruker tid på å syntes synd på andre. Dette er bare en av de tusen tankene jeg kan komme innom i hverdagen som jeg syntes er viktig å formidle. Thank u
Jaa.. så. Jeg så nettopp Sophie Elise sitt intervju med NRK, som du kan finne på bloggen hennes. Etter å ha sett det sitter jeg igjen med en del tanker og jeg begynner å gruble på hva person hun er i media eller hvilken person alle som henne er i media. Fine, tiltrekkende mennesker med botox, restylan og silikon. Og faktisk ikke bare i media, men i livet. Hva er de menneskene ?
Sophie fikk en rekke med spørsmål om utsende (utrolig nok :p) og om hun ser på seg selv som et forbilde MED TANKE PÅ at hun bryr seg om hvordan hun ser ut som velger å fylle leppene sine. Ikke ble jeg bare provosert av måten flere vinkler dette på, men jeg sitter igjen med en del spørsmål om hva samfunn vi er i. Fordi ja, Sophie reklamerer for utseendet sitt, flere blir påvirket, men hvordan er det alle andre sin rett og beskylde henne for å fremme det. Hun er i fokus og har en offentlig blogg, så klart ligger det tilgjengelig for flere unge og voksne mennesker å være vitne til. Vi lever tross alt i et moderne samfunn, der utseendet ikke BARE er et press om å se finest mulig ut. Kanskje jeg går imot alle sitt ideal om at ¨nei så fælt vi har det som lever med dette skjønnhetspresset?¨, men unnskyld meg, det er ikke helt sånn. Skjønnhet, sminke, hår handler MYE om hobby og interesser. Sophie Elise syntes ikke hun selv er stygg, med eller uten sminke. Hun føler ikke et press på å se finest mulig ut og å vise det til Norge, men hun sminker seg og fyller leppene likevel. Hun gjør det fordi hun liker det og hvorfor skal det være så forbanna vanskelig å ha noe med å gjøre. Og hvorfor er det galt å føle seg fin? Om man får så fryktelig lyst til å gjøre det selv, kommer det fra et grunnlag som du har laget opp selv om at det er en interesse. Om noen vil gjøre et slik inngrep fordi personen føler seg presset til det, er det egentlig bare fryktelig vondt for den personen, men dessverre ikke alle andre sin feil. Vi må tåle hvilket samfunn vi lever i og lære oss å ta ting med en klype salt fordi man unngår det ikke. Kall meg naiv, men jeg er ikke enig i det moderne samfunnet vårt.
Jeg lurer svært på hva mål alle som klager så fælt har. Alle de flere menneskene som sitter å beskylder Sophie Elise om at ungene deres vil ta nese operasjon. Hvilken rett har de til å prøve å dra ned et menneske, når det faktisk er kirurgene og sykehusene som fremmer plastisk kirurgi, men bare ikke med en overskrift på en blogg. Jeg lurer på om hvis alle syntes at dette er så fælt, så hvorfor ikke prøve å stoppe det fra kjernen av? Haha.. er det lov å le? Nå er det mulig og lovlig å endre på utseendet i Norge og det er totalt normalt for mange. Når jeg prøver å tenke ut årsaken til hvorfor hun får alt kretsen, blir jeg bare utrolig lei meg. Flere offentlige personer kan gå ut i media med å fortelle deres plastiske historie, men får de noe spesielt krets? ¨Nei, men Sophie Elise er en offentlig person som har mange unge lesere¨ vil kanskje noen si. Da seier jeg nei. Grunnen til at andre ikke blir kretset for det er fordi de ikke allerede blir stemplet på som en selvopptatt barbie som er dum som et brød. (fordi det er det Sophie Elise er om man ikke leser innholdet i teksten, ikke sant ? Ifølge vårt samfunn)
Så tilbake til overskriften. I Norge er det slemt å være fint, og å bruke tid og penger på utseendet er FEIL. FY DEG, spesielt om du har en blogg.. Da er du et dårlig forbilde, med mindre du mener noe bra om flykningskrisen? Da var det plutselig greit igjen.. Fordi hvis man ikke gjør det så dessverre da er du bare en dum barbie igjen.. (Plis forstå poenget med dette avsnittet, hvis ikke beklager jeg på forhånd) Side note: Jeg vet at presset er der, men jeg er ikke imot plastiske inngrep, men er heller for å finne løsninger for å lære samfunnet om å takle det. Jeg har min mening og syn om dette og kunne skrevet mye, det får vi ta en annen gang. Dette innlegget er skrevet uten spesielt oppsetning eller rød tråd, men heller bare noen ord jeg måtte skrive ned i mitt desperate forsøk på å få ut et poenge?? åhr.
Hvem vet? Kanskje jeg bare er en liten, naiv og hjernevasket jente som har blitt altfor påvirket av å lese Sophie Elise sin blogg, fordi det er vel det som skjer med oss som leser den bloggen?
En dag om mange år, skal jeg med denne nåværende 17 år gamle kroppen sitte i en gammel stol med hele livet bak meg. En dag skal jeg kunne se tilbake på minnene jeg har vært en del av, å ha et mindretall av minner igjen å oppleve. På den dagen skal jeg se tilbake på dagen i dag hvor jeg sitter med bena i kryss i sengen min og skriver om hvordan jeg tror jeg har hele livet foran meg. Jeg skal le av meg selv å tenke *du skulle bare visst du*. På mine små kvadratmeter av et rom jeg har, i en liten bygd på landet, sitter jeg å skriver et blogginnlegg med et mangel av informasjon om hva min fremtid bringer. Min tilværelse på dette tenåringsrommet er så liten at jeg kan høre verdensrommet le av meg der ute. Lille meg, i denne lille sengen, i denne lille bygden, har et minimum antall dager igjen på jorden å leve. LEVE. Jeg skal sitte i den gamle stolen min å tenke: å leve, det skulle dere visst hva betydde. Fordi det skal jeg vite, jeg lover.
Fremtiden er skummel. Fremtiden var skummel når jeg var syv år, men også skummel ti år senere. Mennesker vil alltid frykte fremtiden, og det er bra. Det er bra å være kritisk til hva resten av livet ditt kommer til å gi deg. Vi kan ikke være naive nok til å tro at vi vet hva som skjer, fordi det vet vi ikke. Tro det eller ei, men livet gir deg ofte en støt i ryggen. Planen din? Dessverre, borte. Lær av livet som støtet deg i ryggen. Lær deg å reis deg opp å finne ut at ok, dette var ikke så ille. Jeg klarer å finne veien gjennom vannet, selv om broen har falt. Det er slik vi sitter i den gamle stolen i livets korte ende, med et smil rundt munnen. Det er om å ikke falle i vannet.
Alle har en drøm. Alle har et håp om hvordan man ønsker å leve de fremtidige årene av livet. Hold drømmen din kjær, ikke ta den for gitt, fordi det er en grunn til at den er der. Lev dit eget liv, å la andre styre med sitt eget. Ikke tro livet er langt nok til å la planene dine vente, fordi velkommen til virkeligheten. Bruk tiden du har igjen på noe som vil være verdt det å huske på til dine siste åndedrag. Lær deg å sette pris på små ting i livet, sett pris på omstendighetene dine og hold fast på mulighetene du har. Jeg mange råd å gi til både yngre og eldre som kanskje har rotet til togskinnene. En dag er det min tur til å le. Jeg skal se opp fra mine små kvadratmeter av et lite rom jeg har, i en liten by oppi min lille gamle stol å le tilbake på verdensrommet. Fordi det skal jeg ha fortjent.
Jeg sitter nå midt på natten og føler for å komme ut med noen følelser som har jeg har båret på lenge. Dette er en oppsummering av mange meninger jeg har og hvordan mitt synspunkt på verden er akkurat nå. Det kan høres veldig rart ut og jeg vet at mange er helt uenig med meg, og det er nok helt greit. Kanskje mange aldri har tenkt på dette, mens andre kanskje er helt enig med meg. Dette høres veldig dypt ut, men sannheten er det at jeg tenker en del. Jeg tenker veldig mye og kanskje mer en jeg burde. Altså jeg tenker på alt annet en det jeg burde tenke på, og slik har jeg alltid vært.
I hvert fall: Jeg har det helt fint og jeg lever rundt mennesker jeg elsker. Ellers har jeg det helt trygt, tak over hodet og mat på bordet. Samtidig som jeg har alt dette, hater jeg verden. Jeg hater verden fordi jeg ser verden fra et annet perspektiv. Vertfall i natt. Men ikke misforstå, fordi jeg hater ikke verden for det den er, men for hva den har blitt og hva mennesker i denne verdenen bruker tid på for eksempel. Jeg skal begynne med å fortelle om hvor kort jeg mener livet er. Hvis noen hadde komt bort til meg å sagt hvor langt de syntes livet er, mener jeg den personen ikke er helt klar over hva den sier. Nettopp fordi jeg mener livet er ekstremt kort og faktisk kortere en det man tror. Hvis jeg sammenligner mitt liv, hvor gjennomsnittsalderen min er cirka 80 med hvor lenge mennesker har eksistert er forskjellen utrolig stor. Mennesker har levd lenge og kommer forhåpentligvis til å leve mye lenger. Jeg? Jeg er ikke engang et støvkorn eller et lite fnugg i denne lange tidslinjen. Min eksistens på denne planeten har ingenting å si. Jeg er bare her, og sånn er det. Jeg har 80 år på leve, å jeg er nå 16 år. Poenget er at hvis jeg hadde sett gjennom menneskets eksistens fra universets perspektiv, er jeg utrolig lite verdt. Jeg er så liten at det er skummelt å tenke på. Vi lever i nåtiden, og det gjorde de for 100 år siden også. Fordi nåtiden er nå, og om 100 år er det ikke det lenger. Da har jeg bare svevd forbi uten aning og mening eller noe som helst peiling på hva livet har gått ut på. 100 år er utrolig lite.
Nå over til en litt annen ting: verdier. Jeg, vennene mine og resten av Norge for den slags skyld kaster bort tiden vår. Dette gjelder ikke alle så klart, og mange vil se på dette helt annerledes. Jeg skal i bunn og grunn ikke endre på mine verdier, fordi i morgen kommer jeg til å si og gjøre de samme tingene som i dag og sånn kommer det til å fortsette. Jeg vet vertfall at siden jeg er ungdom, har jeg en viss aning om hva andre ungdommer tenker på også. Vi baksnakker, mobber, behandler folk som dritt, klager og lista er lang. Slik er dette samfunnet. Det gjelder ikke bare ungdommer, men faktisk voksne og gamle også. Vi bryr oss om hvordan vi skal få flat mage og store muskler. Vi bryr oss om hvordan den jenta der sminker seg, og vi bryr oss om alt for mye unødvendig. Hvorfor? Hvorfor gidder vi å bruke så mye tid på dette. Hvorfor bryr vi oss om hvordan andre ser ut eller hvordan andre lever. Vi burde heller fokusere på oss selv, men det er jo egentlig altfor mye å be om fordi dagens samfunn er sånn, å det er teit spør du meg. Men jeg er i samme felle som alle andre, og jeg skal ikke si jeg er noe bedre. Jeg har faktisk en ærlighet i meg selv som forteller at jeg ikke er noe bedre en alle andre, selv om jeg har et annet perspektiv om hvordan dette samfunnet er. Fordi: om 100 år kommer ikke noe av dette til å ha noe å si, siden da har livet vårt passert bort for lenge siden. Da er det for sent å bytte samtale emne, eller si unnskyld. Vi er alle hjernevasket og dumme. Det gjelder de fleste av oss dessverre.
Hvor mange er det ikke i dagens rike samfunn som sliter med dårlig selvtillit for eksempel? Jo, veldig mange. Jeg vet med hånden på hjerte hvordan det er å ha dårlig selvbilde, å sliter med det like mye som alle andre. Men jeg skal ikke klage over hvor “u-fornøyd” jeg er, når alle andre føler det på samme måte tydeligvis. Ja, nå sier jeg “alle”, men håper dere forstår hva jeg mener. Min mening om dette er at det rett og slett er bortkastet. Som sagt: vi har for liten tid. Hvorfor skal vi se oss selv i speilet å være misfornøyd når det faktisk ikke har noe å si? Har jeg en kvise i pannen? Hvem bryr seg. Har jeg større lår en jenta i klassen? Javell. Ingen burde tenke på å rakke ned på seg selv, hvis de forstår det store bildet som mange ikke gjør. Jeg ser alt dette fra et stort perspektiv, å har derfor totalt endret tankegang. Men jeg bryr meg jo fortsatt like mye om kvisa mi i pannen, uansett hvor lite det har å si. Det er jo helt meningsløst.
Hvis jeg spoler gjennom hvordan de fem siste årene mine har vært, så får jeg en oversikt over hva livet mitt har bestått av. Det går ut på å gå på skolen hver dag. Stå opp, reise til skolen, være på skolen, gå hjem, spise og sove. Gjennomsnittlig er det dette jeg bruker tid på. Det er dette livet mitt handler om, og sikkert ditt og. Ja, jeg overdriver fordi vi opplever selvfølgelig oppturer og nedturer og flere minner blir lagret. Men hvis jeg ærlig, så er dette alt. Jeg er som sagt et lite støvfnugg på vår planet som har fått en gave i å bli født her. Livet mitt er utrolig mye verdt. Jeg er født på en planet hvor utrolige ting skjer, men jeg er fortsatt på samme sted hele livet mitt. Jeg gjør jo fortsatt de samme tingene dag etter dag og gang på gang. Jeg vet jo faktisk ikke hva som er ute der i verden, og det skremmer meg. Jeg kommer heller ikke til å kunne oppleve alt jeg har blitt tilbudt, og det skremmer meg mer. Jeg vil ikke at noen skal tro at jeg mener at vi har det fælt, tvert imot. Vi i Norge er utrolig heldige som får gå på skole og at vi har alle mulighetene våre. Jeg vet mennesker over hele verden har det verre en meg. Poenget mitt er at om man ser på verden slik som den er, altså en ball av jord og vann med tusenvis av muligheter til å utforske, sitter vi alle inne på et rom og isolerer oss.
Jeg kunne sagt mye mer en det jeg har nevnt over, men før dette innlegget blir for langt, skal jeg fortelle litt om hva mitt mål i livet er. Målet mitt er rett og slett å være glad. Det høres utrolig klisje ut, å alle har hørt det før. Men i det store og hele, er det faktisk alt som betyr noe. Jeg syntes det er skummelt hvor mye tid folk bruker for å få en bra utdanning for eksempel. Ja, alle vil tjene penger fordi det er jo det viktigste i verden tydeligvis. Det er jo noe jeg vil gjøre selv, men tanken på at jeg skal streve i flere år framover for å ta en karriere som kommer til å stresse meg og gjøre meg ulykkelig er en skummel tanke. Jeg har ikke noe imot folk som gjør det, å man trenger jo de menneskene for å få samfunnet til å drive, men det er ikke slik jeg vil være. Dette sier jeg nå, nå som jeg blir forsørget for. Før jeg i det hele tatt er klar over hvor mye penger har å si. Før jeg forstår at jeg faktisk må ha en bra jobb for å kunne klare meg. Ja dette sier jeg nå, men det er det jeg inderlig vil tro på. Jeg vil tro at jeg en dag kan leve av av noe jeg elsker å gjøre, og det aner jeg faktisk ikke hva er. Akkurat nå lever jeg i nuet. Jeg går på skole og målet er å fullføre det. Planen etterpå? Vet jeg ikke. Men jeg lever nå, å uansett hva jeg gjør så er jeg her og valgene jeg gjør påvirket hvordan jeg har det. Jeg vil en dag være glad, ikke bry meg og være fornøyd, det er målet mitt.
Jeg håper mange av dere leser dette med en klype salt. Ja, jeg overdriver. Men akkurat nå er jeg i en frustrert posisjon, å da har jeg lov å overdrive for å få fram poenget mitt. Overskriften her er at jeg hater verden og så klart gjør jeg ikke det, men jeg håper jeg klarte å få oppmerksomheten din ved å skrive det. Det er mye jeg nevner over her som bare burde være som det er, fordi det er det som kanskje er best. Hva vet vell jeg? Alt i dette innlegget er ikke bokstavelig, men jeg vil så virkelig få fram et poeng og dele det med noen. Jeg håper inderlig at noen forstår hva jeg ville fram til.
