En dag om mange år, skal jeg med denne nåværende 17 år gamle kroppen sitte i en gammel stol med hele livet bak meg. En dag skal jeg kunne se tilbake på minnene jeg har vært en del av, å ha et mindretall av minner igjen å oppleve. På den dagen skal jeg se tilbake på dagen i dag hvor jeg sitter med bena i kryss i sengen min og skriver om hvordan jeg tror jeg har hele livet foran meg. Jeg skal le av meg selv å tenke *du skulle bare visst du*. På mine små kvadratmeter av et rom jeg har, i en liten bygd på landet, sitter jeg å skriver et blogginnlegg med et mangel av informasjon om hva min fremtid bringer. Min tilværelse på dette tenåringsrommet er så liten at jeg kan høre verdensrommet le av meg der ute. Lille meg, i denne lille sengen, i denne lille bygden, har et minimum antall dager igjen på jorden å leve. LEVE. Jeg skal sitte i den gamle stolen min å tenke: å leve, det skulle dere visst hva betydde. Fordi det skal jeg vite, jeg lover.

Fremtiden er skummel. Fremtiden var skummel når jeg var syv år, men også skummel ti år senere. Mennesker vil alltid frykte fremtiden, og det er bra. Det er bra å være kritisk til hva resten av livet ditt kommer til å gi deg. Vi kan ikke være naive nok til å tro at vi vet hva som skjer, fordi det vet vi ikke. Tro det eller ei, men livet gir deg ofte en støt i ryggen. Planen din? Dessverre, borte. Lær av livet som støtet deg i ryggen. Lær deg å reis deg opp å finne ut at ok, dette var ikke så ille. Jeg klarer å finne veien gjennom vannet, selv om broen har falt. Det er slik vi sitter i den gamle stolen i livets korte ende, med et smil rundt munnen. Det er om å ikke falle i vannet.

Alle har en drøm. Alle har et håp om hvordan man ønsker å leve de fremtidige årene av livet. Hold drømmen din kjær, ikke ta den for gitt, fordi det er en grunn til at den er der. Lev dit eget liv, å la andre styre med sitt eget. Ikke tro livet er langt nok til å la planene dine vente, fordi velkommen til virkeligheten. Bruk tiden du har igjen på noe som vil være verdt det å huske på til dine siste åndedrag. Lær deg å sette pris på små ting i livet, sett pris på omstendighetene dine og hold fast på mulighetene du har. Jeg mange råd å gi til både yngre og eldre som kanskje har rotet til togskinnene. En dag er det min tur til å le. Jeg skal se opp fra mine små kvadratmeter av et lite rom jeg har, i en liten by oppi min lille gamle stol å le tilbake på verdensrommet. Fordi det skal jeg ha fortjent.

Annonsørinnhold

I butikk nå: Sommerens lekreste kjoler