Jeg har flere blogginnlegg i arkivet mitt som pines etter å bli skrevet ferdig. Innlegg som jeg føler så inderlig for å skrike ut på sosiale medier for å plante informasjon i hodene deres. Jeg har så mye jeg vil si og så mye jeg vil få andre til å tenke på. Jeg tror det er nettopp derfor jeg alltid kommer tilbake på bloggen, fordi jeg aldri får nok av å dele. Det er akkurat dette jeg stusser litt på for tiden. Jeg er så utrolig nysgjerrig på hva som gjør at jeg har så lyst til å skrive, men samtidig aldri finner tid til å faktisk gjøre det. Fordi jeg har tid, men samtidig ikke, hvis dere skjønner? Jeg har mine teorier angående dette og kanskje er det mer komplisert en det jeg noen gang kommer til å forstå, eller muligens bare en bivirkning av komplett latskap hos et menneske som meg. Fordi det er vell ikke noe annet jeg er en lat? Eller?
Har du noen gang tenkt over at du vil gjøre noe så utrolig mye, men forstår ikke hvorfor du ikke finner tid å gjøre nettopp den tingen du vil uavhengig av hvor mye tid du har? Du bruker kanskje tiden din på andre ting som f.eks å sitte på youtube/netflix i flere timer, eller å enkelt bare trykke innpå min blogg for å lese nok en annen bloggers meningsløse innlegg om samfunnsproblemer. Hvorfor gjør du ikke noe annet en nettopp det? Hvorfor deler jeg egentlig dette innlegget for at du skal klikke innpå nok en overfladisk drittblogg om mote og sminke, for å kaste bort livet ditt med en annen persons hverdagsproblemer. Fordi er det ikke det en blogg er? Et sted for et menneske å spy ut dritt for andre å være tilskuere på. Haha, jeg blir helt stressa av å skrive nå, fordi jeg føler hodet mitt ikke takler å tolerere det faktum av hvor håpløs denne teksten er i forhold til hva som egentlig var meningen å skrive i dette innlegget.
Jeg stiller meg som sagt spørsmålstegn rundt dette, å mener årsaken til latskapen kommer fra noe annet en latskap. Så hva får meg til å scrolle videre på sosiale medier, istedenfor å faktisk finne på noe som er verdifullt og resursfullt i dagen min. Har vi ikke alle en prøve vi skal øve på, men så sitter vi her da alle sammen å leser dette blogginnlegget, eller ser en ny serie på netflix. Vi har alle våre store planer som f.eks å bli flinkere å trene, begynne å male, lese, gå tur eller i mitt tilfelle: blogge, ta bilder og skrive. Tre ting jeg føler så inderlig for å gjøre hver eneste dag, men som ikke finner tid til. Jeg vil at du skal tenke over dette, samtidig som du setter opp kontrastene mellom hva du gjør i løpet av en dag, og det du ønsker å gjøre i løpet av en dag. Eller på en annen side: Hva du stresser du over at du må gjøre i forhold til det du faktisk gjør. Hvorfor er det sånn?
Jeg har tenkt å avslutte dette innlegget uten å spesifisere mine teorier, men kanskje vente med dem til et annet innlegg, og la dere tenke over dette selv. Kanskje kunne du ikke brydd deg mindre, eller kanskje du faktisk funderer over dette like mye som meg. Hva er det som distraherer oss? Hva medier er det som står i veien? Hva befinner dagene våres av som distraherer oss? Hvorfor er vi så late? Jeg syntes det er en verdi i disse spørsmålene, som jeg ønsker det skal settes større fokus på. Vi lever nå, å vi er nytteløse hele gjengen spør du meg, og det er nok en grunn til det. Eller?
Løsningen på det du skriver her er kanskje ikke å leve livet slik man ville ha levd det om dette var den siste dagen, men å innse at dette faktisk er den aller, aller siste dagen i sitt slag; enhver dag, enhver time, ethvert øyeblikk kommer aldri tilbake.
På den annen side er det greit å huske på at hjernen og psyken også trenger litt avspenning; hvis man var travelt opptatt med å prøve å bruke tiden effektivt – slik mange idag er – ville de fleste av oss etter en tid føle oss utbrent; planene du skriver om, fører til at utallige jenter idag mener at de ikke strekker til, og føler seg rett og slett slitne.
Så latskap er ikke nødvendigvis latskap; figuren Billy i tegneserien med samme navn legger seg til å sove og slappe av så snart han får muligheten til det, noe Donald Duck også er flink til, og resultatet er at Billy har en sinnsro andre kan misunne ham og Donald klarer seg bra uten å slite med angst eller spiseforstyrrelser, i motsetning til den nevrotiske Onkel Skrue, som lever i konstant angst for at B-gjengen skal plyndre ham, at Rikerud skal være mer vellykket enn ham, for ikke å snakke om at Magica skal stjele den dyrebare tiøringen hans, og føler at verden holder på å gå under bare han mister et kronestykke. Ikke lett å være rik, nei. 😉
Samtidig kan man godt bruke tiden på andre måter – i stedet for å lese en overfladisk rosablogg “alle andre” følger, kan man lese en nydelig, liten blogg de færreste kjenner til, og i stedet for å lese overfladiske kommentarer på sosiale medier kan man betrakte stjernehimmelen og undre seg over livets mysterier; ville man ha brukt tiden til å sjekke om man hadde fått likes på Facebook hvis man visste at denne dyrebare dagen var den aller siste …?
Ønsker deg ellers alt godt videre. 🙂
fint design du fikk 🙂
Fantastisk innlegg. LIker tankene dine:) Ønsker deg en flott dag videre… rosablogger eller ei.. hihi.
Masse tanker her ja … hehe… Ha en god natt 🙂
Ønsker deg en flott dag <3
Først vil jeg si at jeg håper virkelig noen blogger kan bidra til mer enn det du skriver om her da! Jeg tenker at ved å lese om andres problemer/utfordringer/gleder så kan det også gi oss noe i hverdagen, f.eks. en følelse av felleskap, at man ikke er den eneste som går gjennom noe, eller rett og slett inspirasjon og motivasjon til å yte litt mer i eget liv. Eller noe nytt å tenke på? Jeg tenker at om man ikke får “noe” ut av en blogg så vil man kanskje ikke fortsette å lese den?
Ellers til det du snakker om, fra en som har studert psykologi, så tror jeg det har utrolig mye med vaner å gjøre. Og med det at når vi er slitne, så ønsker vi “enkle løsninger”, og det krever jo mentalt mindre av oss å se på en serie f.eks. enn å konsentrere oss, jobbe, skape noe nytt, som krever mer innsats. Ellers så er vi mennesker vanedyr og har mye lettere for å gjøre det vi pleier enn “noe nytt”, så det gjelder å bruke viljestyrken på å endre disse daglige vanene dersom man ikke er fornøyd med dem. Det er jo nettopp de som kanskje har “gode, produktive” daglige vaner som får mye gjort over tid. Men dette er bare noen tanker fra min side, kan jo være mange forskjellige grunner til sånt her 🙂 Noen ganger må man bare ta seg i nakken og skjerpe seg også, mens andre ganger kan det ligge andre ting bak – som en redsel for å ikke få til oppgaven bra nok, f.eks. som man kanskje trenger å jobbe litt med. Det kan være mange forskjellige grunner til lik oppførsel – vi er jo ikke alle like. 🙂