Dagen idag skulle være en inspirerende dag hvor jeg skulle ta bilder og forberede meg selv på å holde bloggen gående. Dagen har glidd forbi og her sitter jeg klokken halv fem å poster noen gamle bilder. Det er helt sykt hvordan dagene varierer for tiden. I går klarte jeg ikke å ta meg selv i å engang skrive noen få setninger på bloggen, så jeg lot den heller være. I dag vil jeg filme, ta masse bilder og bare skrive. Tror jeg må bruke litt tid på å bygga opp bloggen slik at jeg etter vært klarer å poste innholdsrike innhold. Å, gud så kjedelig jeg snakker nå. Blogg, blogg, blogg.
Jeg er en sinnsyk endringsperson når det kommer til omgivelser og møbler. Jeg er så lei av rommet mitt nå at jeg snart river hodet av meg selv. Grunnen er kanskje fordi jeg aldri beveger meg ut fra det, men også fordi det ikke er meg. Jeg får så lyst til å brenne alle møblene å bare begynne helt på ny, være kreativ og egen. Klarer ikke å vente til jeg er gammel nok til å lage huset mitt akkurat slik jeg vil ha det. Jeg har faktisk mistet tellingen på hvor mange ganger jeg har flyttet rundt på alle møblene på rommet, men trist nok så er plasseringen jeg har nå sikkert den beste. Men siden jeg tross alt begynner å bli gal, så er det vell på tide med nok en forandring.
Nå skal jeg prøve å være litt kreativ og faktisk gjøre noe nyttig. Hobby ting som jeg er altfor dårlig til å lage tid til.
Her er noen bilder av klerna mine fra en soldag i det fjerne. Bukse fra usa, T-skjorte/kjole fra monki.
Takk for at du tok deg tid til å lese dette kjedelige innlegget!
I dag har jeg lyst til å dele et bilde jeg tok til en skoleoppgave som jeg leverte i dag. Oppgaven gikk ut å bruke mobilen til å ta et portrett. Portrettet skulle gjenspeile en spesifikk personlighet til personen i bildet. Haha, meg og Hannah ble fort enige om hva temaet skulle være, å det var veldig gøy å fotografere henne. Fornøyd med resultatet og syntes bildet speilet personligheten hennes perfekt. Princess<3
Jeg er kjempe skuffet. Skuffet over meg selv og alle menneskene jeg ser rundt meg hver dag. Jeg tenker stadig “stakkars deg” når jeg snakker med mennesker. Ikke fordi jeg er et overfladisk menneske som mener jeg er så mye bedre en alle andre, tvert imot. Jeg tenker det fordi jeg syntes synd på alle som ikke forstår de tingene jeg forstår. Eller for å være helt ærlig så føler jeg at jeg forstår ganske lite av hva som foregår i verden, sånn egentlig. Når jeg selv med den lille informasjonen jeg har kan tenke at et annet menneske kan mindre, blir jeg veldig skuffet. Kanskje jeg bare tenker slik fordi jeg ser ned på mennesker eller kanskje de bare skjuler de tankene jeg vil høre fra dem. Det er lett å misforstå poenget mitt her, men jeg snakker nå om de tingene jeg syntes det er viktig å tenke på. Jeg tenker ikke på tanker basert på en faktabok fra 9.klasse, men alle fasinasjoner som ligger rundt oss. Å forstå eller å finne ut hva livet er og hvordan man vil bruke d. Jeg føler at jeg i gjennomsnitt vet ganske lite om slikt basic knowledge vi lærer på skolen, så det er kanskje mitt grunnlag i å stille spørsmål av alt annet. I tillegg er det ikke alt jeg ønsker svar på heller. Så ja, jeg er skuffet over alle dere A4 mennesker der ute som ikke tenker på noe viktig i livet.
Hvis jeg er lei meg, sutrer jeg litt. I ettertid begynner jeg å fasinere meg over hodet mitt og hvorfor det tenker slik. Jeg begynner å tenke på hvorfor vi mennesker blir triste og hvorfor vi ikke setter nok pris på de gode tingene i livet. Hvordan kan jeg gå fra å være glad til å bli trist og hva er egentlig følelser og hormoner, sånn egentlig? Vi vandrer rundt med en kropp. Vi går, snakker, hører og smaker. Så griner vi. Vi blir triste og vi griner. Slik er det altså, men jeg blir så utrolig nysgjerrig. Så hvorfor er jeg egentlig så veldig skuffet? Jeg er skuffet over alle de menneskene som ikke interesserer seg for disse tankene og følelsene som jeg stadig grubler så svært over. Jeg er skuffet fordi jeg syntes synd på alle som ikke kan se på noe så enkelt som en pinne og bare spinne tankene på en liten pinnes historie. Fordi den er der, historien til pinnen. Og jeg tenker på den.
Det finnes så utrolig mye fint der ute – liv og opplevelser. Jeg skrev et innlegg for lenge siden om at jeg hater verden og jeg har begynt å tenke framover på hva jeg vil i livet, slik jeg skriver i det innlegget at jeg ikke har peiling på. Drømmen er jo absolutt å bare magisk tjene penger å reise rundt i hele verden, men jeg vil også vite mer. Jeg vil lære mer om symbolikk, skrivekunst og inspirere meg av andre mennesker. Jeg sliter ennå med skrivefeil og jeg er klar over det, men jeg mestrer nok dette en dag også. Skriving er noe jeg vil elske og drive med, men vet ikke helt hvordan jeg skal få det til. Så jeg vil egentlig oppfordre alle andre til å sette mer ord på drømmene sine å finne ut hva som gjør en person glad. Jeg kjenner for mange som lever et A4 liv, litt forvirret og tror de ikke bryr seg så mye om omverden. Det er de jeg dedikerer dette innlegget til. Dere late (haha meg.) mennesker der ute som limer seg fast i nabobygda og finner seg en jobb for å betale brødet. Dere som ikke tørr å drømme. Ønsker dere virkelig ikke noe mer? Da skal jeg for all del slutte å klage på dere, men jeg tror dere ikke.
Jeg syntes synd på mennesker som ikke tørr å åpne seg for hva en syntes er rart og kult eller ting som er viktige å snakke om. Jeg syntes synd på dere som ikke finner gleder ved små ting eller tar seg tid til å gruble litt. Jeg føler meg også litt heldig som har den egenskapen til å tenke på ting andre kanskje ikke bryr seg så mye om, så ja. Heldige meg og stakkars deg. Haha, dette innlegget er satt litt på spissen og det er nødvendigvis ikke sånn at jeg bruker tid på å syntes synd på andre. Dette er bare en av de tusen tankene jeg kan komme innom i hverdagen som jeg syntes er viktig å formidle. Thank u
For en stund tilbake så fikk jeg en interessant melding av mamma på skolen der hun skrev at jeg måtte ringe henne MED EN GANG. Jeg satt i etterkant å skalv av skrekk og trodde selvfølgelig det verste, en av dyrene våre har blitt drept. Jeg brukte lang tid med å ringe tilbake uansett hvor langt friminutt vi hadde. Til slutt tok jeg meg sammen å ringte mamma opp igjen. Ingen hadde dødd. Ingen andre en min lille baby. Kamera linsa mi hadde blitt spist opp av den kjære ungdomshunden min. Så i dag har jeg tenkt litt på hva jeg skal gjøre med dette, og bruker midlertidig 40mm på alle bildene mine. Kamerautstyret mitt er hellig for meg og om noe blir ødelagt så blir jeg selvsagt veldig skuffet. En uke før jeg skulle til USA sviktet faktisk min kjære Olympus meg, men heldigvis fikk vi ordnet det før reisedag. Aldri vært mer lykkelig i mitt liv når jeg fikk ta det med meg likevel, wuhu!
MEN tilbake til overskriften: Hvordan dyrene mine påvirker livet mitt? Ja altså det første avsnittet sier jo litt. Har vært et par ødelagte klær og ting opp igjennom årene for ikke å snakke om alle trusene og sokkene jeg finner rundt hele huset. Veldig irriterende andre ord. Har ellers hatt en urolig natt med katten på naboputen som absolutt skulle plage livet ut av meg. Jeg er veldig positiv til å sove med katten min, og det er ikke noe annet jeg syntes er koseligere HELT til klokka blir 4 på moringen når hun vekker meg. Verdt det, men ja altså. 4 om moringen. Skal ikke si noe mer om dette. Sov godt alle der ute.
Satt å lurte på hva innlegg jeg skulle skrive i dag, og bestemte meg for en liten ?facts about me?. Fant i ettertid at det ikke er lenge siden i det hele tatt siden jeg gjorde dette, men la gå. Å dele litt rare ting om seg selv er en glede for min del så kos dere:
Jeg dusjer i kaldt vann. Veldig mange blir sjokkerte når jeg nevner dette, men jeg dusjer ofte i kaldt vann. Som person er jeg ofte veldig varm så å ta meg en kald dusj er noe jeg foretrekker ofte. Jeg er også en dusje-hater fordi jeg virkelig gruer meg hver kveld når jeg må dusje. Jeg syntes det er bortkastet tid og bruker så lite tid som mulig inni dusjen. Kan kanskje sammenlignes litt med en katt? Hater virkelig å bli blaut til alle tider og holder meg helst borte. Litt dobbeltmoralsk at jeg ofte gleder meg over at det regner ute, men kun under paraplyen.
Jeg er negle gal. Jeg har en avhengighet av å ha fine negler og mye tid går på å prøve å oppnå dette. Lange negler er et must og gud forby at noen av dem knekker. Jeg får faktisk helt panikk om det er fare for å knekke eller ripe en negl. Neglefilen er med i alle tider om det skulle oppstå nødstilfeller, eller om jeg bare kjeder meg i timen. Jålete? Litt kanskje.
Jeg nynner. Er det noen det er irriterende å ha rundt seg i klasserommet, så er det antageligvis meg. Jeg synger, nynner og snakker veldig høyt, veldig ofte. Hehe, no shame.
Jeg kobler ut. Jeg er en utrolig distansert person generelt og har noen ganger vanskeligheter med å følge med i en samtale. ?hæ, kadå?? er en standard kommentar fra meg. Jeg får med meg lite informasjon og folk rundt meg blir ofte irritert dersom jeg ikke følger med eller stiller unødvendige spørsmål som jeg burde fått med meg. Jeg forstår ikke hvor dette kommer fra, men er en stor del av min hverdag. Jeg later som jeg hører etter i samtaler flere ganger en jeg tørr å innrømme, sorry.
Jeg er avhengig av kaffe. Det hender jeg noen ganger frivillig skipper over kafeen om morgningen og jeg angrer like mye hver gang. Jeg skuffer meg selv stadig når jeg prøver å overbevise meg selv om at jeg ikke trenger kaffe for å holde meg våken. Skuffelsen inntar når jeg kommer på skolen med økt hodepine og nesten sovner i hver time. Dette er faktisk uavhengig av hvor mye søvn jeg har fått og er egentlig trøtt 24/7. Hat og elsk forhold til kaffe egentlig.
Jeg lukker aldri døren. Hvis jeg går ut av et rom, lar jeg som regel døren stå åpen naturlig, mens andre river seg i håret av tanken. Folk rundt meg kan bli en smule irritert på meg for dette og tvinge meg til å gå å lukke døren på rommet mitt for eksempel. Jeg tenker ikke over dette selv og kan finne på å gjøre de rareste ting, med soveroms døren oppe.
Jeg utsetter alt. “Jeg tar det senere” er et kjent sitat i mitt hus, på skolen og ellers i hverdagen min. Jeg vet hva jeg må gjøre, når jeg må gjøre det, men hvorfor gidde når jeg faktisk kan vente. Jeg har tatt meg selv i å begynne på en flere ukers innlevering 50 minutter før fristen en gang. Jeg rakk det, men forhåpentligvis var dette kun et engangstilfelle.
Jeg sliter med dilemma. Jeg er utrolig dårlig på å bestemme meg for små valg. Sandwich is eller snickers is er en klassiker og jeg kan stå å gruble og tenke i lang tid for å bestemme meg. Velger jeg feil is og tar mitt første bit angrer jeg veldig mye og kan faktisk bli veldig irritert over det dårlige valget jeg har tatt.
Jeg har forhold til bamser. Bamser er noe jeg alltid har sett på som noe nært av meg og har gjennom årene hatt utrolig vanskelig for å kaste bort bamser. Nå har jeg tre bamser på rommet og jeg må alltid passe på at de ligger på en fin måte, å ikke på gulvet. I USA kjøpte jeg en bamse som jeg fikk et tett forhold til og har ellers behandlet de såkalte build-a-bear bamsene mine som unger. En gang skulle alle ta med seg en bamse på barneskolen, og det stoppet ikke meg i å kle opp bamsen, smøre den matpakke og sette på en ryggsekk. Blir nok aldri voksen.
Dette er noen få ting av mange som er veldig typisk meg og kanskje for andre også. Ha en fin onsdag alle sammen!
(Var det her jeg skulle kommentere at jeg har kviser i ansiktet? :P)
Jeg tok meg selv i nakkeskinnet og fikk meg selv opp fra sengen visst nok. Plutselig fikk jeg lyst til å kjøre full innsats på bloggen fremover og jeg begynte å fundere litt på dette. Altså når jeg setter ting i et annet perspektiv så er plutselig ett innlegg om dagen utrolig lite og jeg forstår ikke helt hvordan det kan være så vanskelig. Jeg kan le av meg selv om en uke når jeg plutselig slutter å blogge igjen, men nå føles det ikke slik. I dette øyeblikket har jeg endret litt perspektiv og virkelig funnet ut hvor mye jeg elsker å skrive, dele og BLOGGE. Jeg har blogget siden 2012 med store mellomrom og aldri helt funnet personligheten min gjennom tekstene og bildene jeg har skrevet. Forsøkt her og der, men nå føles det annerledes. Jeg skal fokusere og konsentrere meg om at bloggen skal bli en større del av min hverdag. Jeg vil skrive ting som kommer fra hjerte og legge mindre fokus på overfladiske ting jeg ikke bryr meg om. Selvfølgelig har jeg en overfladisk side som handler om negler, hår og sminke som jeg også liker å skrive om, men jeg vil aller fremst at bloggen skal speile hvem jeg er som person.
I dag for eksempel. Jeg tok bilde av tomatsuppen min, og hadde planer om å legge det på bloggen men det sparte jeg meg for. Å gå rundt å dokumentere litt her og der kan da ikke være så vanskelig. I dag har jeg gått rundt i mitt eget hus og surret litt på tankene jeg har om alt slags mulig. Jeg vil at bloggen min skal speile nemlig dette. At jeg er en vanlig jente som kjeder seg på rommet sitt, men at jeg kan skrive det på en litt annen måte en det de typiske bloggerne gjør. Så naiv som jeg er så føles jeg faktisk at jeg skiller meg ut fra mengden, men jeg har ikke helt klart å vise det ennå. Kanskje jeg kan snakke mer på video, slik at dere får et bedre innblikk i nettopp dette. ÆÆ ble veldig gira nå jeg. Jeg føler jeg har noe å gi som jeg selv ikke har sett i bloggnorge på samme måte som jeg vil fremstille. Mye surresnakk her på min absolutt verste dag i uka. Jeg-hater-alle dagen. Tirsdag. Forresten så bare måtte jeg være litt selvironisk i bilde-kommentaren min, men syntes jeg var morsom så lol. OG her er hunden min, fordi jeg ville:
Siden fraværet på bloggen har økt i det siste kan jeg med glede legge igjen en liten beskjed. Jeg vil veldig veldig VELDIG mye blogge så det er veldig trist at jeg ikke får oppdatert her. Problemet er trist nok min kjære lathet som slår til. Altså, når skal nok være nok? Når finner jeg ut at jeg sløst tid på verdiløse ting isteden for å for eksempel blogge? Jaja. Den tid, den dag. Jeg blir nok voksen en gang jeg også. Jeg klarer ikke helt å bestemme meg for hvor tankene mine skal plassere seg. I det ene øyeblikket er jeg super inspirert, men rekker akkurat ikke å skrive ned ideene mine før jeg klarer å distrahere meg selv igjen. I skrivende øyeblikk står jeg mellom valgene å drikka 5 kopper med kaffe og blogge som bare søren, eller bare være lat å sløse bort tid. Kanskje ta litt mat? Idk, men ha en nice dag.
Jeg har kommet til et stadige i livet mitt nå der jeg stiller meg uendelige spørsmål om hva som er viktig og ikke. Jeg lurer på hva jeg selv interesserer meg for og hvorfor jeg i aller dager leser, trykker meg innpå og er vitne til ting jeg overhodet ikke har lyst til å være en del av, fordi jeg mener at det ikke gir meg noe innhold i min hverdag. Jeg vil fylle min hverdag med ting som er viktig for mitt liv og interessene jeg har rundt det. Med andre ord så gjør jeg ikke det nå. Jeg føler jeg har pliktet underbevisstheten min til å ta alle dumme valg som å klikke og styre på. Hvorfor i alle dager skal jeg trykke meg innpå en blogger som forteller for tjuende gang at eksen var utro, når jeg egentlig syntes at jeg mister hjerneceller av det. (he he) Jeg vil begynne med å fylle livet mitt med informasjon som gjør at jeg vokser som en person, og som jeg mener gir mening. Vi er allerede fanget i denne verdenen med sosiale medier som vekker oss om morgningen og kysser oss godnatt på kvelden. Så mitt spørsmål er, hvorfor ikke fylle den med tid og innhold som faktisk har noe å si for meg som person. Jeg bryr meg egentlig ikke om hvor mye lekser en annen person har, men sitter fortsatt å scroller gjennom privatbrukeren min til mobilen min (og hodet mitt) klikker. Det er tid jeg kunne brukt på å lære, lage, skrive eller kose med katten min. Fordi asså? Å kose med katten min i 1 minutt er mer meningsfylt for meg en å sitte 4 timer på sosiale medier. It makes senses.
Men ja, jeg er i et forvirrende stadie hvor jeg har lyst til å slå mobilen min på flymodus, men samtidig aldri noen gang gjøre det igjen. Neida, jeg vil altså, men så var det den der underbevisstheten min da. Damn u. Vi lever i en tidsmaskin der tiden flyr forbi like fort som man flyr nedover feeden på instagram, fordi lets face it: du har aldri lagt merke til hvor fort tiden går før. Jeg er i et tenkestadie hvor jeg også setter spørsmålstegn om hva jeg virkelig vil at denne bloggen skal handle om fordi plutselig ble det å skrive om klær veldig urelevant, og jeg vil heller snakke om hvor sykt dumme vi mennesker er. Det er jo det jeg virkelig liker å formidle, fordi den kjolen finner du nok på en annen blogg uansett.
Idag har jeg lest et magasin, og vært generelt lite på sosiale medier. Jeg har drukket en kopp med kaffe, og stirret på to hunder som leker på en gård isteden for å sjekke feeden. Om jeg er stolt, nei. Fordi det er IKKE være noe å være stolt av. Jeg er ikke stolt over at jeg må tvinge meg selv til å løfte haka og legge mobilen vekk, jeg skammer meg. Og det burde du også.
Jeg er over gjennomsnittet glad i å sette pris på ting rundt meg, selvom jeg kanskje ikke nevner det høyt. En egenskap jeg savner hos flere er at man må bli flinkere til å sette pris på småting som i hovedsikt er ting som kanskje mange kan se på som ubetydelige. Små ting som gjør det å leve, litt bedre uten at man egentlig legger merke til det. Slike ting er hyggelig å tenke litt ekstra på syntes jeg. Det tar lite energi å sette seg inn i en spesifikk hendelse og rett og slett elske følelsen du er i, å rett og slett verdsette det du opplever. Vi er kjempe heldige og vi kryr av gleder rundt oss hver dag som vi går glipp av. Se dere litt rundt og løft ansiktet opp. Du kommer til å se flere viktigere ting, ikke bare i din hverdag men i andre sin også. Ting som omringer oss påvirker vårt syn i samfunnet på en måte som er vanskelig å tenke seg til. Jeg kan gjette meg til at de fleste som leser dette tenker i gjennomsnittet over verdiløse ting som foregår i en boble hvor man ikke ser hva som sitter rett ved siden av deg, på utsiden. Og med dette tror jeg du vet hva jeg mener, men jeg trenger ikke å fordype meg mer. Jeg, f.eks er utrolig fasinert over mennesker, uansett hvor lite de er med i mitt liv. Og de jeg vet hvem er, fordyper jeg meg i. Jeg vil vite mer om personlighetstrekk og grave langt inn i hva som skaper en individ. Går jeg en tur, kan jeg fantasere meg rundt og skape historier som sikkert ikke engang eksisterer. Jeg setter pris på mine omstendigheter, og det gjør at jeg føler meg litt viktigere. Jeg hører til et sted og ser det. De fleste jeg kjenner lever et A4 liv hvor det er begrenset hvor mye nytt man ser eller opplever hver dag. Vi har rett og slett et eget ansvar til å kunne gjøre hverdagen litt bedre å leve, uansett hvor kjedelig brødskiva med syltetøy smaker. Bare så du vet det så har det syltetøyet en historie du bryr deg lite om, men kanskje den er litt interessant alikevel, om du bare setter pris på det. Jeg kan filosofere meg rundt dette emnet, men jeg har tenkt å avslutte innlegget ved å nevne noen små ting jeg setter pris på i min hverdag.
Et bra fotografi. Jeg har et utrolig stort hjerte for å skape noe fint gjennom kameralinsen, og det vet vell alle som noengang har lest min blogg. Jeg kan ha den verste dagen noensinne, men om jeg da klarer å få et bra knips på kameraet lyser hverdagen opp. Jeg er flink i veldig lite ting hobby-relatert, så det at jeg kan føle meg fornøyd med noe blir jeg blir veldig glad for.
Et sekund lykke. Har du noen gang opplevd at du er i en situasjon som ikke er særlig spesiell, men du er f.eks med en besteveninne og dere plutselig opplever noe utrolig bra, ler eller bare snakker. Også kommer du over tanken på hvor bra det øyeblikket faktisk er, og du innser at du er lykkelig. Du omringer deg rundt noen som betyr noe og endrer hverdagen din. Altså, det er ikke uten grunn at jeg er avhengig av de aller nærmeste.
Et bra måltid. Jeg er et matmenneske uten like og ved å spise noe jeg elsker, opplever jeg fullstendig lykke. Sjokolade er alltid en favoritt og jeg kan faktisk oppleve at om jeg virkelig nyter sjokoladen min, så blir omverdenen uviktig. Jeg fokuserer så mye på sjokoladen, min kjære elskede sjokolade som jeg er så glad i. Ellers nyter jeg alltid hvert enkelt vellaget måltid, og gruer meg til jeg føler meg mett.
En kattehilsen. Jeg lever et liv rundt dyr, og også mine to katter. Et mjau for meg er ikke det samme som et bjeff fra en hund og med andre ord blir jeg glad om katten min maser litt. Som den gale kattedama som jeg er pleier jeg også å mjaue tilbake? så der står plutselig jeg og katten min og mjauer fram og tilbake. Forskjellen er at jeg gjør det for å få et forhold til katten, mens katten skriker om mat. Ellers syntes jeg det er musikk i ørene mine å høre katten min mjaue til meg hver morgen jeg åpner soveroms døren min. Da har hun nemlig ingen andre å plage siden huset er tomt, så da er jeg siste utvalg. Jeg setter pris på det da, og jeg startet en trøtt morgen med min elskede kattepus.
Tanker. Ingen ny sak at jeg tenker mye på ting rundt meg. Jeg elsker å tenke, spekulere og drive tankene unna. Jeg kunne ligget en hel natt å filosofert. Jeg føler noen ganger at jeg har så mye som skjer i hjernen min på en gang at det er mye av grunnen til at jeg ikke klarer å ordlegge det. Det er så mye jeg vil dele med dere som jeg tenker hver dag, men jeg blir som regel distrahert med nye tanker, også bobler de seg oppå hverandre. Om jeg virkelig innstillinger meg å bare fokuserer på å sitte meg et rolig sted å tenke, er det noe av det mest meningsfylle jeg kan gjøre i løpet av en dag.
Å Være offline. Hallo? Når skal vi innse at det beste livet vi lever er offline. Jeg har blitt flinkere for tiden å sette meg ned å skrive, lese eller gå tur. Jeg legger oftere fra meg mobilen for tiden, men jeg kan også være totalt avhengig av den. Åhr. jeg hater internett noen ganger, så en glede i min hverdag må være å faktisk gjøre noe meningsfullt utenfor skjermene.
Været. Været er tidens emne, right? Man blir utrolig påvirket av det og det er der uansett om du vil det eller ikke. Jeg klager på været hele tiden, og noen ganger gjør jeg ikke det. De gangene jeg går ut av huset med paraplyen over hodet, lukter regnet er faktisk svært undervurdert. Om jeg tar meg selv i å tenke på det, så er været ganske fantastisk til alle tider. Sånn egentlig.
Jeg snakker mye om kattene på bloggen, deal with it.
Jeg tok en hel haug med bilder fra årets påske-hyttetur, som jeg gjerne kunne delt med dere. Med tanke på at alle er av min kjære tanteunge kan jeg enten publisere dem litt her og der, elle bare vise dere noen få. Under ser dere kjære Mina som har brukt for mange timer oppi et boblebad. Det er en fryd å følge med på gleden hennes ved å hoppe og kaste seg rundt med baderingene hennes. Litt vann i munn og øyne skjer i blandt, men hun tar alt med et smil og fortsetter å øve på å svømme rundt. Det er så fint å være vitne til et lite barn med så lite bekymringer som vet hva som skal til for å ha det gøy.
